Slik lød beskjeden jeg fikk av en av sykepleierne på sykehjemmet jeg hadde 3 mnd`s praksisperiode på. Alt jeg hadde gjordt var å si ja til en gammel kreftsyk mann som ville opp av stolen og gå litt i gangen utenfor rommet sitt. Han var istand til å gå selv med en sykepleier i armen, men ikke alene.

Jeg ble fullstendig sjokkert da jeg fikk denne beskjeden, og spurte selvfølgelig hva i alle dager hun mente med det. Jeg er jo av den oppfatning at hvis det er noen som virkelig fortjener å bli skjemt bort og dullet med, så er det jo de eldre som tross alt har vært med å bygge dette landet. Svaret jeg fikk var at når jeg en dag var ferdig med min praksisperiode der ville de ikke ha tid til å følge opp denne "dullingen" min!

I lang tid etterpå var jeg regelrett forbannet på denne sykepleieren som hadde gitt meg denne beskjeden. Det måtte jo være noe galt med dette mennesket som ville nekte denne stakkars kreftyke mannen en spasertur i gangen. Jeg trosset henne og fortsatte våre spaserturer, til tross for skråblikk og hvisking fra de andre på avdelingen. Ingen skulle komme og fortelle meg at jeg ikke kunne gjøre dagen litt lettere både denne mannen og de andre som var stuet sammen der for å dø. Og jeg angrer ikke! En mnd senere døde mannen og jeg vet med meg selv at jeg gjorde ihvertfall mitt for la han beholde litt av verdigheten sin sin siste leve mnd!

Nå er ikke meningen min med dette innlegget å vise frem glorien min med å fortelle denne historien. Poenget med den er at dette skjer til daglig, og jeg synes det er skremmende. Sykehjemmene er så underbemannet at de som er på jobb rett og slett ikke har tid til å ta seg av de eldre og syke utover primærbehovene. Mange har ikke familie i nærheten, og eneste kontakten de har med andre mennesker er når de får sitt daglige stell. Det er langt i fra en verdig alderdom. En alderdom jeg så absolutt ikke ønsker min verste fiende engang!!!

Hadde jeg hatt noe som helst jeg skulle ha sagt over midlene som blir bevilget til eldreomsorgen, skulle jeg laget flere stilliger. 1 ekstra person på hver avdeling som kun har en oppgave. Å være sosial med de eldre. Og tro meg, det finnes knapt noe bedre enn å lytte til historiene dems fra da de var unge, og se ansiktsutrykkene når de skjønner at man faktisk er interessert i å lytte til dem!:o)

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende