I går fyllte min lillesøster år. Min kjære lille rampete lillesøster som brukte alle sin tid på å gjøre livet surt for meg da vi var små. Min kjære lillesøster som var villig til å sette himmel og helvete i bevegelse for å kunne få tilbringe litt tid med sitt forbilde, sin storesøster….meg. Min kjære lille lillesøster som jeg er så uendelig glad i!
Jeg glemmer aldri den dagen du forsvant inn i din egen verden. En verden bestående av prinsesser, guder, palasser og uendelig rikdom. Den dagen du ringte meg for å fortelle at vi kom til å bli hentet av en hvit hest med vogn med distanse “himmelriket/eventyrland”. Her skulle vi leve alle våre dager sammen i harmoni uten å måtte bekymre oss for fremtiden. Jeg og du. Sammen for alltid!
Jeg kommer aldri til å glemme den telefonsamtalen. Så “nær”, men samtidig så ufattelig fjern. Din tilstedeværelse i en telefonsamtale hadde vel egentlig aldri vært så kraftfull som den gangen, og det til tross for at du uten tvil var syk. Veldig syk. Hvor syk du egentlig var skjønte jeg faktisk ikke på det tidspunktet, og det tok lang tid før det sank inn. Lang tid og flere besøk til det sykehuset du etter hvert ble, med noen avbrekk, pasient i flere år. Et psykiatrisk sykehus!
Du “døde” på en fredag. Det var på en fredag du forsvant inn i din egen verden. En verden hvor de hvite hestene over natten ble byttet ut med kamera, microfoner og telepatisk kontakt/stemmer. En verden hvor du så deg nødt til å “gjemme” deg. En verden så grusom at det er vanskelig å forholde seg til for oss som har deg kjær.
I går pratet jeg med deg på telefonen, og det første som slo meg var at du var blitt enda sykere enn du har vært de siste årene. Du så deg nødt til å få bekreftet flere ganger hvem det var du pratet med, og det gjorde utrolig vondt. For hver dag som går så mister jeg deg litt. Du husker ikke lenger stemmen min, og ikke bare det, du ønsker ikke å prate med meg. Du har ikke plass til meg på det stedet du er, men det er helt greit. Tiden vi delte kan ingen viske ut…..og fremtiden har ikke skjedd enda. Vi har det uendelige foran oss, jeg og du!
Du “døde” på en fredag, og sakte men sikkert så begynner det å synke inn at du aldri kommer til å leve igjen. Kjære lille rampesøster. Hadde jeg kunnet så skulle jeg ha skrudd tiden tilbake til før du så deg nødt til å “rømme”. Jeg skulle laget vårt private himmelrike, likt det du ville ta meg med til. Her skulle vi levd i fred og harmoni, totalt forskjellig fra det livet vi delte i det virkelige liv. Vi skulle ha levd. DU skulle ha levd!
Gratulerer så mye med gårdagen kjære søster. Jeg er ufattelig glad i deg!









