Jeg har kronisk astma og allergi. Siste pusteprøvene hos min lungelege viste et sted mellom 50 og 60% av normal lungekapasitet. Dette er et år siden og tilstanden er betraktelig verre i dag. Hvis jeg skal tippe så ligger jeg i dag på rundt 50%…og det er medisinert på en god dag. Hvis vi tar bort medisinene så våger jeg ikke å tippe resultatet. Men nå er heller ikke poenget å måle lungekapasiteten uten medisiner. Har du kronisk astma så er du avhengig av medisiner, og poenget med pusteprøvene blir da å justere medisinene ettersom hva pusteprøvene forteller. Men som de fleste kan forstå, gode medisiner til tross, å leve med “en lunge”, eller på halv maskin, kan fortone seg rimelig slitsom til tider…og ikke bare fysisk. Det tærer enormt psykisk å vite at livet er så begrenset som det faktisk er, og hvis jeg skal tippe, uten at jeg kan bekrefte det for sikkert, så er det nok mange med denne diagnosen som har sett seg nødt til å tilføye lykkepiller eller lignende i medisinskapet for å klare å fungere optimalt…ut fra de forutsetningene de har fysisk selvfølgelig. Angst og depresjon er nemlig ord som ofte kommer opp i forbindelse med denne diagnosen!

Til tross for at jeg får god oppfølging hos min lungespesialist så er det ting han ikke kan råde over, og idet sykdomsbildet de 3-4 siste årene har vist en forverring, så er det ikke stort mer å gjøre enn å justere medisinbruken. Høyere doser, flere doser…og sist, men derimot ikke minst, flere kortisonkurer. Innen pusteprøvene begynte å vise en forverring måtte jeg besøke, eller i det minste ringe, legen idet jeg ble så dårlig at jeg trengte en kortisonkur. Siste årene derimot er både Medrol og Prednisolon en del av min faste resept med påskriften “taes 1-2 uker ved behov!”

Så var det dette med behovet da. For å si det slik, 2 uker på og  2 uker av har vel vært trenden i løpet av de siste 2-3 årene. Ikke fordi jeg liker å ta medisiner, tvert i mot, jeg har ikke hatt noe valg. At det fulgte en del bivirkninger med disse preparatene var jeg fullstendig klar over, og følte mange av dem på kroppen, men det jeg ikke var klar over var at de påvirket meg så til de grader psykisk som de gjorde. For saken er den at jeg i løpet av disse årene har forandret meg fra en sosial jente med ti jern i ilden, til en passiv og unnvikende person som har mistet interessen for sosialisering. “fortidens filmstriper” ble forsterket, og jeg har til tider befunnet meg i en tilstand hvor jeg regelrett har følt fortidens følelser..bare sterkere, og jeg skal ikke nekte for at jeg fler enn en gang har tenkt “tenk å kunne slippe dette!”

I løpet av denne perioden har jeg vært klar over at det var noe “rart” med meg, men å knytte det opp mot medisinbruk gjorde jeg ikke. I og med at jeg en gang på 90-tallet fikk stilt en diagnose på bakgrunn av mine traumer fra oppveksten så kom jeg frem til at mine“adferdsforandringer” kom som et resultat av at min “lidelse” hadde forverret seg. Men idet jeg på 90-tallet fikk beskjed om at det ikke fantes noen behandling for det jeg plages med så anså jeg det å oppsøke psykolog som bortkastet…frem til en  kveld for noen uker siden!

Jeg skal ikke gå inn på hva det var som fikk meg til å oppsøke Fastlegen min med anmodning om å bli henvist til Psykiatrisk Poliklinikk, men for å si det slik, det var en opplevelse av en annen verden. På mange måter kan man kalle det en “ut av kroppen-opplevelse“, og jeg var rimelig sikker på at nå, ja nå hadde det klikket helt for meg. Så sikker på at det var noe alvorlig galt med meg var jeg at jeg så for meg langvarig behandling, medisinering og gruppeterapi. I verste fall innleggelse, med alt det innebærer!

Innen besøket hos min Fastlege tok sted begynte jeg å tenke. Jeg hadde akkurat avsluttet en toukerskur på Medrol, kunne det være så enkelt som at min “ut av kroppen-opplevelse” rett og slett kom som et resultat av bivirkninger på dette preparatet? Når jeg tenkte meg om så kunne jeg jo erindre å ha lest ordet “psykisk” i dette pakningsvedlegget en eller annen gang, men i og med at det var nevnt under “mindre vanlige” bivirkninger så la jeg ikke så mye i det. Hvor stor var egentlig sjansen for at JEG av ALLE skulle oppleve slike bivirkninger?!

Joda. Jeg fant frem pakningsvedlegget, og det står det svart på hvitt “psykiske bivirkninger”, og etter å ha foretatt et lite søk på nettet kommer adferdsforandringer opp. Kunne det virkelig være så enkelt? At jeg nådde det jeg vil omtale som “bunnen” pga et Kortisonpreparat?

Jeg reiste til fastlegen min, og til tross for at jeg nå hadde en viss anelse om hva som herjet meg så ba jeg han om å sende en henvisning til psykologen. Bedre føre var…liksom. Men han bekreftet jo de misstankene jeg hadde når det kom til hva som lå i disse begrepene “psykiske og adferdsforandringer”, noe som gjorde meg både lettet..og bekymret. Lettet over at jeg muligens ikke var “gal”, men bekymret idet tanken på et liv uten disse tablettene kunne bli en realitet. Missforstå meg rett, ingenting fremstår for meg som noe mer befriende enn et liv uten medisiner, men sannheten er at det ikke hadde vært noe liv overhode. Når bare det å skifte sengetøy på senga må planlegges til så og si minste detalj idet jeg bruker disse preparatene, hvordan i svarte skal det gå idet jeg IKKE bruker?!

Nåvel. Jeg sluttet på Medrol på dagen, og fastlegen min henviste meg til Psykiatrisk poliklinikk for utredning/oppfølging…og i går hadde jeg endelig time. Jeg vet ikke hva hun hadde forventet å få inn på kontoret sitt, men jeg ble jo rimelig kjapt klar over at det var noe annet enn “meg”. I grunnen hadde jeg OGSÅ vært redd for at hun skulle få noe annet enn “meg” inn på kontoret sitt, men idet det i går var ca. 4 uker siden jeg puttet min siste Medrolpille i min munn…noensinne, så var det MEG hun fikk inn på sitt kontor. Og MEG hadde INGENTING på hennes kontor å gjøre. Joda, jeg var syk, det var ingen tvil om det ut fra det hun kunne lese i henvisningen min, men jeg var IKKE psykisk syk. Mine “psykiske” plager var ene og alene et resultat av min kroniske sykdom, inkl bivirkningene på medisinene mine (hun kjente godt til bivirkningene på kortisonpreparater), og det jeg trengte var et opphold på

Til startsiden .

På Glitterklinikken ville jeg få hjelp via råd og veiledning i forhold til hvordan leve BEST MULIG med denne lidelsen, og da helst uten å måtte dra med seg et jævla apotek bare man skal ut en liten tur. Hun var 100% sikker på at idet alt dette falt på plass, ja da ville min livskvalitet øke betraktelig! For som hun sa, i tillegg til å bli påvirket psykisk av mine medisiner knyttet opp mot min Astma, er forsåvidt de eneste medisinene jeg bruker, så påvirkes psyken av å ha såpass dårlig lungekapasitet. Kort og godt…HELE kroppen blir påvirket!

Selvfølgelig er jeg lettet over at jeg ikke ble spent fast i en seng på døgnposten rett over gårdsplassen. Samtidig er jeg dypt skuffet over min Lungelege, mener fortsatt at han har god oppfølging..men, som aldri har stilt meg spørsmålet “hvordan har du det sånn ellers”….under de utallige kontrollene jeg har hatt hos han. For idet han hadde spurt så ville han mest sannsynlig ha forstått at jeg ikke hadde det så bra. Og en lungespesialist BURDE vite at det ikke er så lett for en pasient å skjønne hva som er bivirkning på en medisin. For all del, det er ikke sikkert at jeg ville ha koblet der og da. Men på en annen side, idet han faktisk spør og forklarte HVORFOR han spør så er sjansen for å koble betraktelig større enn om han aldri spør. Og når alt kommer til alt, bivirkninger på medisiner er IKKE noe å fnyse av…noe som Legemiddelverket bekreftet idet jeg ringte for å forhøre meg grundigere om Kortisonpreparater. Selvmordsforsøk/selvmord, depresjoner, angst og diverse andre alvorlige reaksjoner var IKKE uvanlig bivirkninger på slike preparater…og det til tross for at de er oppført som “mindre vanlig” i pakningsvedlegget.

Mitt råd til leger, for hva det en gang er verdt, er å forhøre seg NØYE med pasienten når det kommer til mulige bivirkninger. Det er faktisk deres PLIKT, om ikke annet enn moralsk, idet dere skriver ut potensielle “psyk-bomber” ved jevne mellomrom!

Til dere andre som knasker men IKKE skriver ut, lytt til kroppens signaler. Minste “forandring” kan utvikle seg til til en stor. Og når alt kommer til alt, det er bedre å spørre en gang for mye…enn for lite!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende