Nå er den endelige beskjeden kommet, VGB skal legges død, og i den forbindelse så tenkte jeg å opplyse om den nye adressen…sånn i tilfelle noen av mine lesere ikke har fått den med seg!

Min nye adresse er http://bambi73.bloghog.no/

Fortsatt god sommer !

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter planen skulle jenta ha kommet hjem til sin mor på mandag, men av en eller annen grunn så nekter faren dette. I tillegg så viser det seg nå at han, mot mors vilje og viten, har byttet skole for jentungen…noe jeg jo på det sterkeste betviler er en rettighet han har så lenge de har delt omsorg.

Mor har forsøkt å komme i kontakt med jentungen, men det viser seg da at faren har tatt i fra henne telefonen og NEKTER henne å prate med mor.

I og med at de har delt omsorg og dette er hennes uke så tenkte selvfølgelig mor, som de fleste ville ha tenkt, at det burde være mulig å få hjelp til å få hentet jentungen hjem…men den gang ei. Barnevernet, Barnevernsvakta og politiet sier alle det samme….nemlig at så lenge hun ikke lider noe nød hos far så kan de ingenting gjøre!

Til tross for at dette er et emne jeg har null, og mindre enn null, kjennskap til… så tenker jeg at far går langt over streken her. Så lenge man har delt omsorg så kan man vel ikke ta slike valg uten å inkludere mor? Jenta er straks 14 år!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Om jentunge på 14 blir det sagt følgende, men dog av en annen klasseforstander: “Utrolig smart. Flink jente. Flink i alle fag. ”

I utgangspunktet så høres dette fantastisk bra ut? Mener, å ha skarpe barn er jo noe de fleste drømmer om. Ikke nødvendigvis superskarp, men skarp nok til at de kan komme inn på skole etter ønske, og pga det en dag få en jobb i et yrke de faktisk ønsker. Hvem ønsker ikke det for sine barn?

Min datter er en forfatterspire. Hun skriver stiler både i norsk og engelsk som ville stått til en 6`er på videregående idet de naturlige feilene en 14-åring gjør blir borte. Jeg har selv opplevd hennes besøk på bloggen min, som anonym selvfølgelig, hvor hun ytrer seg om både det ene og det andre. Og for å si det sånn, jeg fikk fullstendig sjokk da det gikk opp for meg at det var en jente på 13 år som skrev…men samtidig utrolig stolt. Jeg forventer mye av henne, men at hun skal være innehaver av evnen til å ytre seg på en slik innsiktsfull måte gikk langt over mine forventninger!

Jenta mi skiller seg på mange måter ut fra “normene”. Hun er seg selv rett igjennom, og idet det innebærer å sette en lærer på plass så er hun sitt ansvar bevisst. Hun er sågar med i elevrådet da de andre elevene i klassen anså henne som et naturlig valg. Dette på bakgrunn av henne styrke…noe som lærere gjerne anser som en svakhet. Det å våge å si sin hjertens mening om skolen, lærere og systemet i sin helhet. For å oppsummere henne med få ord….hun er en mini Bambi. Ære være henne for det!

Når det kommer til det jeg skrev om tidligere, nemlig forfatterspire. Hun benekter at dette er veien å gå. Dette til tross, idet hun får en oppgave så skriver hun med innlevelse. Faktisk, til tross for at hun bare er 14 år, hun skriver historier som du lever deg inn i. Det kan være seg en historie om en jente som så seg nødt til å begå kriminelle handlinger for å få smuglet sin mor fra Mexico til USA, for så å ende opp i fengsel…til å handle om en jente som blir voldtatt på fest, blir gravid…for så å ende opp med å beholde barnet!

Min jente er en sterk jente. Til tross for at hun ble mobbet hele barneskolen, faktisk før det også, så kom hun styrket ut av det. Hun driter i hva DU mener om henne, og det kommer du til å merke idet du finner det for godt å  kritisere henne. Ok. I motsetning til å “komme med eple til læreren”, som hun gjorde på barneskolen, så leverer hun i dag en “Sitron”. Men hvem kan egentlig klandre henne? Ingen…utover hennes klasseforstander i dag. For hun fnyser av 4 stk 5`ere på rad. Nja….sa hun på konferansetimen på tirsdag da jeg nevnte at dette var bra….og det etter at hun hadde brukt 20 min på å kritisere henne. En 14 års gammel jente med en 8 år lang mobbehistorie i sekken!

Men det stopper ikke her. For til tross for at jeg var på konferansetime hos henne på tirsdag, 30 min terror for jentungen, så nevnte hun INGENTING til meg om sin bekymring rundt jentungens destruktive tekster/innleveringer. IKKE ET KLØYVA ORD! Dette til tross, da barnevernet kontaktet henne i forbindelse med mitt selvmordsforsøk for snart 2 mnd siden, ja DA kommer det frem. Og da fremlagt på en måte som at det min datter skriver om er selvopplevd. INCEST er et av ordene som er brukt!

Jeg var forberedt på alt…men dette kom som lyn fra klar himmel. Og det pga at jentungen min, quote henne selv, ikke ser noe poeng i å skrive om sommerfugler, feer og happy endings!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når det er sagt så føler jeg vel at det er på sin plass å minne om at pedofili IKKE har en politisk farge…og det til tross for at onde tunger liker å fremstille det slik!

AP-politiker fengslet for overgrep

Krf-politiker erkjent å ha misbrukt sine tre barnebarn seksuelt

En ting som slår meg dog er at jeg ikke kan erindre at ledelsen i AP fikk fikk spørsmålet “er det trygt å sende barna på fotballtrening hvor medlemmer av AP er aktiv i klubben?!”

Underlige greier egentlig!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går skrev jeg et innlegg hvor den røde tråden var medisinbruk og bivirkninger, og da i forhold til Kronisk Astma. Selv føler jeg vel at jeg ikke sutret bemerkelsesverdig i det innlegget, men det til tross…jeg kan forstå at at enkelte kan ta det som regelrett sutring. For det er jo så innmari enkelt å leve med astma. Bare å se på skiløperne det. Finnes vel knapt en skiløper som IKKE har astma, og de går jo lett 5 mil på ski i bitende kulde? Herregud liksom. Er jo bare å kaste medisinene, komme seg opp av sofaen og trene. Vel….!

Nå har jeg heller aldri benektet at trening hjelper når det kommer til kroniske lungelidelser. Arrvevet er kommet for å bli, men idet du trener så utvider du kapasiteten i den delen av lungene som ikke er rammet av arrvev. Sånn er det bare!

Jeg har mesteparten av mitt liv vært rimelig aktiv. I barne og ungdomsårene var det fotball, og da jeg ble eldre var det treningsstudioene som i perioder ble FLITTIG besøkt. Dette til tross, astmaanfallene var både hyppige og skremmende. I tiden før jeg endelig ble henvist til en lungespesialist, av ungenes øre, nese-halslege,  (frem til da hadde jeg bare fått utskrevet medisiner fra diverse fastleger), gikk det knapt en natt uten at jeg våknet med anfall. På det tidspunktet var jeg så “godt trent” som jeg kunne bli med 2 små barn og utdannelse på gang. Trente 6 dager i uka a ca. 2 timer per gang. Men dette til tross, etter å ha fått nye tilpassede medisiner…jeg kom IKKE over 70%, og det på en god dag. I dag høres 70% ut som en drøm, men å tro at jeg skal komme dit igjen gjør jeg ikke!

Men hva i alle dager skjedde da? Hvordan havnet jeg fra å være “der” til å sitte her? Her er det mange faktorer som spiller inn, og som jeg skrev i det innlegget jeg her henviser til, jeg gir disse Kortisonpreparatene en god del av skylden…men ikke alt. Prolaps i ryggen og nakkeskader gjorde meg ute av stand til å fortsette å trene, og når jeg i tillegg opplever en rekke infeksjoner i lungene, med påfølgende kortisonkurer…ja så var det i gang. Når det kommer til min erfaring med disse så er det bare å trykke–> HER <–så kan du lese om dem!

Men så kommer spørsmålet…hvorfor i alle dager er jeg i dag irritert på en bedreviter som mener at det jeg gjorde i mitt forrige innlegg bare er å sutre, samt å leke “dum” internettlege? Hvorfor blir jeg så til de grader provosert over en som skriver “opp av stolen, ut og tren….kjerringa mi har Astma og har INGEN problemer med å leve med denne sykdommen?” Det er flere grunner til det, men det viktigste dog at formålet med innlegget mitt IKKE var å sutre over sykdommen min, en sykdom som fler og fler får konstatert. Formålet var ene og alene å sette fokus på disse preparatene som mange, og ikke bare lungesyke, bruker…og da med min egen erfaring som bakgrunn. En annen ting som provoserer meg er dette evigvarende tjaset “jeg kjenner noen i din situasjon som klarer seg så inni helvetes bra…derfor er det ene og alene DIN vilje det går på!” Joda. Jeg kjenner til mennesker med psykiske lidelser som klarer å fungere tilnærmet normalt, men jeg kjenner også til de som bor på psykiatriske institusjoner. På en annen side, de fleste har vel hørt handikappede som har besteget fjell….mens andre igjen knapt kan forlate husveggene!

Sykdommer preger oss ulikt, både psykisk og fysisk, og man skal være yderst forsiktig med å vurdere en person på bakgrunn av en annen. Den dagen vi gjør det er vi på gyngende grunn!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Til tross for at jeg får god oppfølging hos min lungespesialist så er det ting han ikke kan råde over, og idet sykdomsbildet de 3-4 siste årene har vist en forverring, så er det ikke stort mer å gjøre enn å justere medisinbruken. Høyere doser, flere doser…og sist, men derimot ikke minst, flere kortisonkurer. Innen pusteprøvene begynte å vise en forverring måtte jeg besøke, eller i det minste ringe, legen idet jeg ble så dårlig at jeg trengte en kortisonkur. Siste årene derimot er både Medrol og Prednisolon en del av min faste resept med påskriften “taes 1-2 uker ved behov!”

Så var det dette med behovet da. For å si det slik, 2 uker på og  2 uker av har vel vært trenden i løpet av de siste 2-3 årene. Ikke fordi jeg liker å ta medisiner, tvert i mot, jeg har ikke hatt noe valg. At det fulgte en del bivirkninger med disse preparatene var jeg fullstendig klar over, og følte mange av dem på kroppen, men det jeg ikke var klar over var at de påvirket meg så til de grader psykisk som de gjorde. For saken er den at jeg i løpet av disse årene har forandret meg fra en sosial jente med ti jern i ilden, til en passiv og unnvikende person som har mistet interessen for sosialisering. “fortidens filmstriper” ble forsterket, og jeg har til tider befunnet meg i en tilstand hvor jeg regelrett har følt fortidens følelser..bare sterkere, og jeg skal ikke nekte for at jeg fler enn en gang har tenkt “tenk å kunne slippe dette!”

I løpet av denne perioden har jeg vært klar over at det var noe “rart” med meg, men å knytte det opp mot medisinbruk gjorde jeg ikke. I og med at jeg en gang på 90-tallet fikk stilt en diagnose på bakgrunn av mine traumer fra oppveksten så kom jeg frem til at mine“adferdsforandringer” kom som et resultat av at min “lidelse” hadde forverret seg. Men idet jeg på 90-tallet fikk beskjed om at det ikke fantes noen behandling for det jeg plages med så anså jeg det å oppsøke psykolog som bortkastet…frem til en  kveld for noen uker siden!

Jeg skal ikke gå inn på hva det var som fikk meg til å oppsøke Fastlegen min med anmodning om å bli henvist til Psykiatrisk Poliklinikk, men for å si det slik, det var en opplevelse av en annen verden. På mange måter kan man kalle det en “ut av kroppen-opplevelse“, og jeg var rimelig sikker på at nå, ja nå hadde det klikket helt for meg. Så sikker på at det var noe alvorlig galt med meg var jeg at jeg så for meg langvarig behandling, medisinering og gruppeterapi. I verste fall innleggelse, med alt det innebærer!

Innen besøket hos min Fastlege tok sted begynte jeg å tenke. Jeg hadde akkurat avsluttet en toukerskur på Medrol, kunne det være så enkelt som at min “ut av kroppen-opplevelse” rett og slett kom som et resultat av bivirkninger på dette preparatet? Når jeg tenkte meg om så kunne jeg jo erindre å ha lest ordet “psykisk” i dette pakningsvedlegget en eller annen gang, men i og med at det var nevnt under “mindre vanlige” bivirkninger så la jeg ikke så mye i det. Hvor stor var egentlig sjansen for at JEG av ALLE skulle oppleve slike bivirkninger?!

Joda. Jeg fant frem pakningsvedlegget, og det står det svart på hvitt “psykiske bivirkninger”, og etter å ha foretatt et lite søk på nettet kommer adferdsforandringer opp. Kunne det virkelig være så enkelt? At jeg nådde det jeg vil omtale som “bunnen” pga et Kortisonpreparat?

Jeg reiste til fastlegen min, og til tross for at jeg nå hadde en viss anelse om hva som herjet meg så ba jeg han om å sende en henvisning til psykologen. Bedre føre var…liksom. Men han bekreftet jo de misstankene jeg hadde når det kom til hva som lå i disse begrepene “psykiske og adferdsforandringer”, noe som gjorde meg både lettet..og bekymret. Lettet over at jeg muligens ikke var “gal”, men bekymret idet tanken på et liv uten disse tablettene kunne bli en realitet. Missforstå meg rett, ingenting fremstår for meg som noe mer befriende enn et liv uten medisiner, men sannheten er at det ikke hadde vært noe liv overhode. Når bare det å skifte sengetøy på senga må planlegges til så og si minste detalj idet jeg bruker disse preparatene, hvordan i svarte skal det gå idet jeg IKKE bruker?!

Nåvel. Jeg sluttet på Medrol på dagen, og fastlegen min henviste meg til Psykiatrisk poliklinikk for utredning/oppfølging…og i går hadde jeg endelig time. Jeg vet ikke hva hun hadde forventet å få inn på kontoret sitt, men jeg ble jo rimelig kjapt klar over at det var noe annet enn “meg”. I grunnen hadde jeg OGSÅ vært redd for at hun skulle få noe annet enn “meg” inn på kontoret sitt, men idet det i går var ca. 4 uker siden jeg puttet min siste Medrolpille i min munn…noensinne, så var det MEG hun fikk inn på sitt kontor. Og MEG hadde INGENTING på hennes kontor å gjøre. Joda, jeg var syk, det var ingen tvil om det ut fra det hun kunne lese i henvisningen min, men jeg var IKKE psykisk syk. Mine “psykiske” plager var ene og alene et resultat av min kroniske sykdom, inkl bivirkningene på medisinene mine (hun kjente godt til bivirkningene på kortisonpreparater), og det jeg trengte var et opphold på

.

På Glitterklinikken ville jeg få hjelp via råd og veiledning i forhold til hvordan leve BEST MULIG med denne lidelsen, og da helst uten å måtte dra med seg et jævla apotek bare man skal ut en liten tur. Hun var 100% sikker på at idet alt dette falt på plass, ja da ville min livskvalitet øke betraktelig! For som hun sa, i tillegg til å bli påvirket psykisk av mine medisiner knyttet opp mot min Astma, er forsåvidt de eneste medisinene jeg bruker, så påvirkes psyken av å ha såpass dårlig lungekapasitet. Kort og godt…HELE kroppen blir påvirket!

Selvfølgelig er jeg lettet over at jeg ikke ble spent fast i en seng på døgnposten rett over gårdsplassen. Samtidig er jeg dypt skuffet over min Lungelege, mener fortsatt at han har god oppfølging..men, som aldri har stilt meg spørsmålet “hvordan har du det sånn ellers”….under de utallige kontrollene jeg har hatt hos han. For idet han hadde spurt så ville han mest sannsynlig ha forstått at jeg ikke hadde det så bra. Og en lungespesialist BURDE vite at det ikke er så lett for en pasient å skjønne hva som er bivirkning på en medisin. For all del, det er ikke sikkert at jeg ville ha koblet der og da. Men på en annen side, idet han faktisk spør og forklarte HVORFOR han spør så er sjansen for å koble betraktelig større enn om han aldri spør. Og når alt kommer til alt, bivirkninger på medisiner er IKKE noe å fnyse av…noe som Legemiddelverket bekreftet idet jeg ringte for å forhøre meg grundigere om Kortisonpreparater. Selvmordsforsøk/selvmord, depresjoner, angst og diverse andre alvorlige reaksjoner var IKKE uvanlig bivirkninger på slike preparater…og det til tross for at de er oppført som “mindre vanlig” i pakningsvedlegget.

Mitt råd til leger, for hva det en gang er verdt, er å forhøre seg NØYE med pasienten når det kommer til mulige bivirkninger. Det er faktisk deres PLIKT, om ikke annet enn moralsk, idet dere skriver ut potensielle “psyk-bomber” ved jevne mellomrom!

Til dere andre som knasker men IKKE skriver ut, lytt til kroppens signaler. Minste “forandring” kan utvikle seg til til en stor. Og når alt kommer til alt, det er bedre å spørre en gang for mye…enn for lite!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sånn egentlig så har jeg skrevet, diskutert og kverulert såpass mye rundt dette emnet i løpet av de siste 2-3 årene at jeg burde være lei. Jeg BURDE være lei, men av en eller annen merkverdig grunn så får jeg ny giv idet media atter en gang fokuserer på drivstoffprisene i Norge. Ikke nødvendigvis pga det de skriver, det er jo “som regel” faktaopplysninger. Det er vel heller diskusjonene som oppstår i ettertid.

Per i dag pågår det en kampanje via Facebook som heter seg “La være å fylle drivstoff fredag 18/3-2011″, og hvis jeg skal være 100% ærlig så må dette være noe av det mest idiotiske jeg har lest. Hva i alle dager oppnår man ved å IKKE fylle den dagen? Er man avhengig av drivstoff så er man nødt til å fylle før eller siden likevel. Penger er penger uavhengig av hvilke dag vi de flyr ut av kontoen. Det dummeste av alt med denne “aksjonen” er jo at prisen på drivstoffet har en tendens til å synke utover uken og ende på sitt billigste  søndag kveld/tidlig mandag morgen, og med det i tankene så skjønner jeg rett og slett ikke poenget med å velge en fredag. Hvorfor ikke mandag ettermiddag, hvor den har en tendens til å ligge på sitt høyeste…eller onsdag for den saks skyld. Hvorfor fredag?!

Når det er sagt så er jeg 100% enig i at drivstoffprisene er for høye i Norge. Drivstoffprisene er i stor grad påvirket av oljeprisene internasjonalt, noe som i praksis tilsier at oljefondet fylles opp til randen samtidig som vår lommebok blir noe slunken. Og idet vi først skal være ærlig, som vi jo alltid er(?)…14.50 er vel dyrt for en liter “nødevendighetsvare”!

I løpet av denne perioden jeg har engasjert meg i drivstoffprisene, og avgifter på bil generelt, så har jeg lest mye rart. Det rareste dog stammer fra vår tidligere Finansminister Kristin Halvorsen etter at den første av de 3 avgiftsøkningene på 2.5 år ble en realitet. “Dette har dere råd til!” Kristin er jo, som vi alle vet, vår “klimamor” og vet SELVFØLGELIG hva hun prater om? Mener…at dyrt drivstoff forurenser MINDRE enn billig drivstoff er jo noe alle vet?!

Enkelte argumenterer med at det ikke er en menneskerett å  eie bil. Nei det er sant det. Det er ingen menneskerett å ha en jobb, og pga det, ha muligheten til å forsørge seg selv og sin familie. På en annen side, det er jo ingen menneskerett å stifte familie. Ved nærmere ettertanke, det er ingen menneskerett å bli født…men det skjer likevel innimellom!

Poenget mitt er at det ikke spiller noen rolle om du har trikken utenfor døren din idet drivstoffet stiger. Det hjelper, selvfølgelig, men du blir påvirket likevel. For idet drivstoffprisene stiger så vil det meste av dine nødvendighetsvarer bli dyrere. Hvis du ikke skjønner hvorfor vil jeg råde deg til å Kvase veien frem til produskjon…og etter det, frem til butikkene!

Men det stopper ikke der. For idet vi plutselig pøser masse penger inn/ut…alt etter hvordan man ser det, så er er det en overhengende fare for at inflasjonen tar et lite hopp…noe som igjen kan føre til at renten går opp. At det ikke er bra å bruke for mye penger er jo noe våre folkevalgte, om ikke annet, har lært oss i løpet av de 5,5 årene de har styrt. Just for the fun of it…er det noen som husker den gangen vår “klimamor” Kristin lot seg avbilde med utallige handleposer på Karl Johan?  Den gangen hun OPPFORDRET folk til å “handle av seg skjorta” med det formål å få inflasjonstallene til å krype oppover?!

Når det kommer til andre påstander så er det faktisk noen som gjør sitt ytterste for å få oss til å tro at avgiftsdelen på drivstoffet er minimal. Ja, i enkelte tilfeller så skulle man tro at det ENE og alene er grådige selskaper som nyter godt av dyrt drivstoff…og da spesielt bensinstasjonene. VEL….! Sannheten er jo at en bensinstasjon jevnt over sitter igjen med 93 øre per liter bensin ved en pumpepris på 13 kroner. Av disse 13 kronene går ca 8 kroner inn i statskassen. Hvem som er de grådige i dette tilfellet hersker det vel ingen tvil om?!

I dag snakket gubben, som i sin tid startet en protetsgruppe på facebook som fikk landsdekkende oppmerksomhet via så og si samtlige mediekanaler i Norge, med NLF. De er bekymret allerede, og da på bakgrunn av de prisene vi opplever per i dag, og at vi innen kort tid kan oppleve priser opp mot 16 kr per liter anser de ikke som annet enn en katastrofe!

Mitt råd, hva det en gang er verdt, er å bruke stemmerettet RIKTIG idet du føler at du mister råderetten over dine egne midler…og da med tanke på  nødvendighets”varer”. Det hjelper ikke å rose regjeringen i ene øybelikket…for så å klage og forbanne Staten i det neste. De går nemlig håd i hånd!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I følge skriv fra legen som ble levert med søknaden så står det svart på hvitt at jeg med stor sannsynlighet ikke kommer til å bli “arbeidsdyktig” igjen ettersom skadene mine er, som jeg skrev lengre oppe, uhelbredelige. Dette til tross, å søke om Ufør, som i endelig, var i følge NAV uaktuelt tatt i betraktning min unge alder. Det var bare et alternativ for meg på det tidspunktet, og det var TU!

Årene gikk, og ingen innkallelse fra NAV kom. I og for seg så tok jeg ikke dette så forferdelig tungt. Jeg vet jo at NAV har hatt sitt å stri med under omleggingen, men jeg regnet jo med at jeg ville høre fra dem før eller siden, noe jeg forsåvidt gjorde da TU ble erstattet med disse berømmelige Avklaringspengene. Bort med særfradrag, meldekort hver 14 dag og en liten “straffeskatt” idet særfradraget forsvant. Men fortsatt ingen innkalling til samtale. Det var jo ikke slik at de ikke visste jeg eksisterte. Det fikk jeg erfare idet jeg ringte inn og meldte at jeg mest sannsynlig hadde fått utbetalt noen tusenlapper for mye. Da hadde de plutselig tid til både samtaler, mangfoldige brev og utregninger, samt innkrevning. Nei her skulle det ikke skorte på ressurser ihvertfall. Sånn innerst inne så tenker jeg jo at det må ha kostet det offentlige minst like mye å få inn disse pengene fra meg…som jeg hadde fått for mye. Som sagt, det var ikke snakk om mye penger!

Enda et år har gått etter at jeg havnet over på disse Avklaringspengene, som jeg aldri har søkt på, og det uten noen form for kontakt, og i og med at mitt opprinnelige vedtak om TU går ut 30 i denne måneden bestemte jeg meg for å kontakte dem. At det ikke var så enkelt å nå frem til rette personen er vel ingen overraskelse, men etter mye og men så nådde jeg i det minste frem til noen som kunne fortelle meg hvilken avdeling jeg skulle kontakte. Og etter enda litt mere om og men så nådde jeg frem til rette personen…nemlig min saksbehandler. Jupp. Det viser seg at jeg faktisk har en slik en!

Jeg forklarer saken min, hun beklager sterkt at jeg ikke har blitt kontaktet tidligere, og lover at jeg ikke skal miste pengene mine. Det skulle jeg IKKE bekymre meg over. Men hun spør jo, som den pliktoppfyllende NAV-ansatte hun er (finnes slike i dag?) hvordan det står til med helsen min. Jeg sier som sant er at det ikke er noen bedring, tvert i mot, og at jeg nå ønsker å søke om varig ufør. Hun var forsåvidt enig i det, men INNEN jeg søkte overhode ønsket hun er erklæring fra min fastlege hva angår min helsesituasjon. Min sak og den erklæringen skulle da leveres den rådgivende legen for vurdering (skjønne det den som skjønne kan). Jeg følte jo denne fremgangsmåten var en tanke underlig, men selvfølgelig, å få enda en erklæring er ingen problem for meg. Det er bare å ta en telefon til Fastlegen. Det er han som får jobben. Men plutselig, sånn ut fra det blå, så sier hun at HUN skal ringe fastlegen min for en uttalelse…og det umiddelbart etter at vi hadde lagt på telefonen. Om ikke denne attesten innen søknad var underlig, så ble det ihvertfall underlig da. Men ok. Da slapp jo jeg å ringe. Skjønte ikke helt poenget med det, men jeg ga henne navn og nummer til min Fastlege innen jeg takket for samtalen og la på!

Dette var på mandag, og du skal tro jeg var spent da det i dag ploppet ned et brev fra NAV i postkassen min. Skal det endelig skje noe liksom? Vel…..!

“Melding om vedtak.

Innvilgelse av Avklaringspenger.

Ditt krav om Avklaringspenger er innvilget fra 01-04-2011. Kravet er innvilget til og med 31.03.2012.

Dit vedtak om Avklaringspenger er nå forlenget UTEN overgangsregler. Dette kan medføre endring i beregningsgrunnlaget dagsats og utbetalt beløp.”

Spank me hard and call me mama…skulle jeg få mere penger nå? Jippie. Eller….nehhh! Tvert i mot. Jeg får nå MINDRE utbetalt i mnd da jeg ikke lengre er omfattet av disse overgangsreglene. MINDRE. Bare noen hundrelapper i mnd, men dog, idet andre kommer til å oppleve at lønnen stiger, så er det en del av oss som opplever det motsatte. Og med “vi” mener jeg de som har lite å rutte med i utgangspunktet!

Personlig så skjønner jeg ikke hvordan dette kan ha skjedd. Jeg sa helt klart i fra at jeg skulle søke om Ufør, også presterer de å forlenge Avklaringspengene med et helt år. I praksis tilsier det at det vil ta meg minst et år å bli ufør…igjen, med de fordeler det innebærer i forhold til skatteplikter og utbetaling. Og fastlegen min? Nei han har ikke hørt et ord i fra NAV han. Ingen telefon, ingen brev eller fax!

Jeg skjønner at Jens & CO må spare inn der det spares kan, “Snikker Andersen” har jo spådd en verdensomspennende KRISE hvis det ikke skjer, men må det absolutt gå utover dem som har lite fra før hver bidige gang? De syke, de gamle og de pleietrengende? Hva om det EN gang kunne gå på bekostning av en busk i regnskogen eller en korrupt regjering i et “Hamas-land”?

Jeg forstår det IKKE!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Men hva er egentlig nytt da? Jo. Det viser seg nemlig nå at “uskyldige” astmamedisiner som man puster inn OGSÅ kan gi psykiske og adferdsrelaterte bivirkninger…og da spesielt hos barn. Det er nå jeg nesten faller for fristelsen og skriver “rekk opp hånden alle som har barn som går på slike medisiner”…men jeg skal la den ligge. Men bare for å ha det sagt, idet vi skulle finne det for godt å gjøre det så må jeg opp med 2 stk hender her…og en fot i tillegg for å representere meg selv. Nå er jeg ikke et barn, i alder i det minste, men jeg var et astmatisk barn en gang…i alder!

“Kortikosteroider kan gi psykiske og adferdsrelaterte bivirkninger

Kortikosteroider som gis i form av inhalasjon eller via nesen , kan i sjeldne tilfeller forårsake psykiske og adferdsrelaterte bivirkninger i form av hyperaktivitet, søvnforstyrrelser, angst, depresjon og aggresjon. Barn er mest utsatt.

Kortikosteroider til inhalasjon brukes ved astma, mens bruksområdet til intranasale preparater er  rhinitt (snue, ofte i forbindelse med allergi) og nesepolypper.

Det er godt kjent at kortikosteroider som gis i form av injeksjon eller tabletter, kan forårsake bivirkninger som Cushings syndrom, hemming av binyrebark-funksjonen,  redusert bentetthet, øye bivirkninger i form av grå eller grønn stær, samt veksthemming hos barn og unge. De kan også føre til psykiske og adferdsrelaterte bivirkninger.

Kortikosteroidpreparater til inhalasjon og intranasal bruk virker lokalt på slimhinner i luftveier og nese. Imidlertid kan de også absorberes og gi systemiske bivirkninger, særlig ved bruk av høye doser og ved bruk over lengre tid. Risikoen for slike bivirkninger er imidlertid mye mindre for disse legemiddelformene sammenlignet med injeksjonspreparater og tabletter. Barn er mer utsatt enn voksne. Europeiske legemiddelmyndigheter har nylig utredet denne problemstillingen og anbefalt at preparatomtale og pakningsvedlegg for alle slike preparater oppdateres med informasjon om at de kan forårsake psykiske og adferdsrelaterte bivirkninger. Les hele rapporten (s. 4-6)

Vi minner om at det også er viktig å måle høyden til barn som bruker disse preparatene over lengre perioder.

Råd til leger:
• Vær oppmerksom på at lokaltvirkende kortikosteroider i sjeldne tilfeller kan forårsake psykiske og adferdsrelaterte bivirkninger
• Barn er spesielt utsatt
• Høyden bør måles hos barn som bruker disse legemidlene over lengre perioder.”

Nåja. Oppsiktsvekkende å lese, det er det ingen tvil om. Men hva er egentlig alternativet til slike preparater? For mitt eget tilfelle, som klarer å leve et nogenlunde normalt liv, fysisk sett, ved hjelp av å knaske Medrol eller Prednisolon i tillegg til disse “uskyldige og vanlige” medisinene så finnes det ingen alternativer. Idet jeg ikke tar mine medisiner klarer jeg ikke fungere ” fysisk”… og idet jeg tar dem risikerer jeg å ikke kunne fungere “psykisk”!

http://legemiddelverket.no/templates/InterPage____82892.aspx

http://nhi.no/forside/animasjoner/medisiner/kortikosteroider-32157.html

http://nhi.no/foreldre-og-barn/barn/sykdommer/cushings-syndrom-1122.html

http://www.p4.no/story.aspx?id=398502

Tips oss hvis dette innlegget er upassende