Egentlig burde jeg vite bedre enn å la meg provosere av mennesker jeg regelrett ser ned på, de såkalte bedreviterne, men jeg er dessverre ikke smartere enn at jeg lar meg provosere. Til mitt forsvar så gjelder dette ene og alene de som mener å kjenne til meg og min situasjone BEDRE enn meg selv. Resten kan “bedrevite” så mye de måtte ønske for min del!

I går skrev jeg et innlegg hvor den røde tråden var medisinbruk og bivirkninger, og da i forhold til Kronisk Astma. Selv føler jeg vel at jeg ikke sutret bemerkelsesverdig i det innlegget, men det til tross…jeg kan forstå at at enkelte kan ta det som regelrett sutring. For det er jo så innmari enkelt å leve med astma. Bare å se på skiløperne det. Finnes vel knapt en skiløper som IKKE har astma, og de går jo lett 5 mil på ski i bitende kulde? Herregud liksom. Er jo bare å kaste medisinene, komme seg opp av sofaen og trene. Vel….!

Nå har jeg heller aldri benektet at trening hjelper når det kommer til kroniske lungelidelser. Arrvevet er kommet for å bli, men idet du trener så utvider du kapasiteten i den delen av lungene som ikke er rammet av arrvev. Sånn er det bare!

Jeg har mesteparten av mitt liv vært rimelig aktiv. I barne og ungdomsårene var det fotball, og da jeg ble eldre var det treningsstudioene som i perioder ble FLITTIG besøkt. Dette til tross, astmaanfallene var både hyppige og skremmende. I tiden før jeg endelig ble henvist til en lungespesialist, av ungenes øre, nese-halslege,  (frem til da hadde jeg bare fått utskrevet medisiner fra diverse fastleger), gikk det knapt en natt uten at jeg våknet med anfall. På det tidspunktet var jeg så “godt trent” som jeg kunne bli med 2 små barn og utdannelse på gang. Trente 6 dager i uka a ca. 2 timer per gang. Men dette til tross, etter å ha fått nye tilpassede medisiner…jeg kom IKKE over 70%, og det på en god dag. I dag høres 70% ut som en drøm, men å tro at jeg skal komme dit igjen gjør jeg ikke!

Men hva i alle dager skjedde da? Hvordan havnet jeg fra å være “der” til å sitte her? Her er det mange faktorer som spiller inn, og som jeg skrev i det innlegget jeg her henviser til, jeg gir disse Kortisonpreparatene en god del av skylden…men ikke alt. Prolaps i ryggen og nakkeskader gjorde meg ute av stand til å fortsette å trene, og når jeg i tillegg opplever en rekke infeksjoner i lungene, med påfølgende kortisonkurer…ja så var det i gang. Når det kommer til min erfaring med disse så er det bare å trykke–> HER <–så kan du lese om dem!

Men så kommer spørsmålet…hvorfor i alle dager er jeg i dag irritert på en bedreviter som mener at det jeg gjorde i mitt forrige innlegg bare er å sutre, samt å leke “dum” internettlege? Hvorfor blir jeg så til de grader provosert over en som skriver “opp av stolen, ut og tren….kjerringa mi har Astma og har INGEN problemer med å leve med denne sykdommen?” Det er flere grunner til det, men det viktigste dog at formålet med innlegget mitt IKKE var å sutre over sykdommen min, en sykdom som fler og fler får konstatert. Formålet var ene og alene å sette fokus på disse preparatene som mange, og ikke bare lungesyke, bruker…og da med min egen erfaring som bakgrunn. En annen ting som provoserer meg er dette evigvarende tjaset “jeg kjenner noen i din situasjon som klarer seg så inni helvetes bra…derfor er det ene og alene DIN vilje det går på!” Joda. Jeg kjenner til mennesker med psykiske lidelser som klarer å fungere tilnærmet normalt, men jeg kjenner også til de som bor på psykiatriske institusjoner. På en annen side, de fleste har vel hørt handikappede som har besteget fjell….mens andre igjen knapt kan forlate husveggene!

Sykdommer preger oss ulikt, både psykisk og fysisk, og man skal være yderst forsiktig med å vurdere en person på bakgrunn av en annen. Den dagen vi gjør det er vi på gyngende grunn!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende