For 3 år tilbake ble jeg, etter mye om og men, innvilget Tidsbegrenset ufør med en varighet på 3 år. I vedtaket fra den gang står det at jeg var innvilget denne stønaden med det formål å pleie mine sykdommer/skader (uhelbredelige) i denne perioden, samtidig som jeg skulle få tett oppfølging fra NAV med med tanke på å komme ut i arbeidslivet etter endt periode. Det står sågar i brevet at jeg ville bli kontaktet innen utgangen av august 2008 for første samtale!

I følge skriv fra legen som ble levert med søknaden så står det svart på hvitt at jeg med stor sannsynlighet ikke kommer til å bli “arbeidsdyktig” igjen ettersom skadene mine er, som jeg skrev lengre oppe, uhelbredelige. Dette til tross, å søke om Ufør, som i endelig, var i følge NAV uaktuelt tatt i betraktning min unge alder. Det var bare et alternativ for meg på det tidspunktet, og det var TU!

Årene gikk, og ingen innkallelse fra NAV kom. I og for seg så tok jeg ikke dette så forferdelig tungt. Jeg vet jo at NAV har hatt sitt å stri med under omleggingen, men jeg regnet jo med at jeg ville høre fra dem før eller siden, noe jeg forsåvidt gjorde da TU ble erstattet med disse berømmelige Avklaringspengene. Bort med særfradrag, meldekort hver 14 dag og en liten “straffeskatt” idet særfradraget forsvant. Men fortsatt ingen innkalling til samtale. Det var jo ikke slik at de ikke visste jeg eksisterte. Det fikk jeg erfare idet jeg ringte inn og meldte at jeg mest sannsynlig hadde fått utbetalt noen tusenlapper for mye. Da hadde de plutselig tid til både samtaler, mangfoldige brev og utregninger, samt innkrevning. Nei her skulle det ikke skorte på ressurser ihvertfall. Sånn innerst inne så tenker jeg jo at det må ha kostet det offentlige minst like mye å få inn disse pengene fra meg…som jeg hadde fått for mye. Som sagt, det var ikke snakk om mye penger!

Enda et år har gått etter at jeg havnet over på disse Avklaringspengene, som jeg aldri har søkt på, og det uten noen form for kontakt, og i og med at mitt opprinnelige vedtak om TU går ut 30 i denne måneden bestemte jeg meg for å kontakte dem. At det ikke var så enkelt å nå frem til rette personen er vel ingen overraskelse, men etter mye og men så nådde jeg i det minste frem til noen som kunne fortelle meg hvilken avdeling jeg skulle kontakte. Og etter enda litt mere om og men så nådde jeg frem til rette personen…nemlig min saksbehandler. Jupp. Det viser seg at jeg faktisk har en slik en!

Jeg forklarer saken min, hun beklager sterkt at jeg ikke har blitt kontaktet tidligere, og lover at jeg ikke skal miste pengene mine. Det skulle jeg IKKE bekymre meg over. Men hun spør jo, som den pliktoppfyllende NAV-ansatte hun er (finnes slike i dag?) hvordan det står til med helsen min. Jeg sier som sant er at det ikke er noen bedring, tvert i mot, og at jeg nå ønsker å søke om varig ufør. Hun var forsåvidt enig i det, men INNEN jeg søkte overhode ønsket hun er erklæring fra min fastlege hva angår min helsesituasjon. Min sak og den erklæringen skulle da leveres den rådgivende legen for vurdering (skjønne det den som skjønne kan). Jeg følte jo denne fremgangsmåten var en tanke underlig, men selvfølgelig, å få enda en erklæring er ingen problem for meg. Det er bare å ta en telefon til Fastlegen. Det er han som får jobben. Men plutselig, sånn ut fra det blå, så sier hun at HUN skal ringe fastlegen min for en uttalelse…og det umiddelbart etter at vi hadde lagt på telefonen. Om ikke denne attesten innen søknad var underlig, så ble det ihvertfall underlig da. Men ok. Da slapp jo jeg å ringe. Skjønte ikke helt poenget med det, men jeg ga henne navn og nummer til min Fastlege innen jeg takket for samtalen og la på!

Dette var på mandag, og du skal tro jeg var spent da det i dag ploppet ned et brev fra NAV i postkassen min. Skal det endelig skje noe liksom? Vel…..!

“Melding om vedtak.

Innvilgelse av Avklaringspenger.

Ditt krav om Avklaringspenger er innvilget fra 01-04-2011. Kravet er innvilget til og med 31.03.2012.

Dit vedtak om Avklaringspenger er nå forlenget UTEN overgangsregler. Dette kan medføre endring i beregningsgrunnlaget dagsats og utbetalt beløp.”

Spank me hard and call me mama…skulle jeg få mere penger nå? Jippie. Eller….nehhh! Tvert i mot. Jeg får nå MINDRE utbetalt i mnd da jeg ikke lengre er omfattet av disse overgangsreglene. MINDRE. Bare noen hundrelapper i mnd, men dog, idet andre kommer til å oppleve at lønnen stiger, så er det en del av oss som opplever det motsatte. Og med “vi” mener jeg de som har lite å rutte med i utgangspunktet!

Personlig så skjønner jeg ikke hvordan dette kan ha skjedd. Jeg sa helt klart i fra at jeg skulle søke om Ufør, også presterer de å forlenge Avklaringspengene med et helt år. I praksis tilsier det at det vil ta meg minst et år å bli ufør…igjen, med de fordeler det innebærer i forhold til skatteplikter og utbetaling. Og fastlegen min? Nei han har ikke hørt et ord i fra NAV han. Ingen telefon, ingen brev eller fax!

Jeg skjønner at Jens & CO må spare inn der det spares kan, “Snikker Andersen” har jo spådd en verdensomspennende KRISE hvis det ikke skjer, men må det absolutt gå utover dem som har lite fra før hver bidige gang? De syke, de gamle og de pleietrengende? Hva om det EN gang kunne gå på bekostning av en busk i regnskogen eller en korrupt regjering i et “Hamas-land”?

Jeg forstår det IKKE!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende